APPLAUS FOR VÅPEN: Nestlederne Silje K Kjosbakken og Marie Sneve Martinussen, partiformann Bjørnar Moxnes og partisekretær Benedikte Pryneid Hansen på Rødts landsmøte i april 2022.  Foto: Ihne Pedersen, Rødts nettside

I løpet av noen få måneder i 2023 gikk Rødt fra å si nei til ja til våpenstøtte til Ukraina. Etter min mening var det en strategisk feil med store konsekvenser. 

Einar E. Jacobsen, tidligere Rødt-medlem, stiller i Klassekampen 5/12 viktige spørsmål til Rødts ledelse under overskriften «Vil Rødt-toppene revurdere våpenstøtta?».

Så langt har det ikke kommet noe svar.

Antikrigskonferansen

For min del var jeg på Antikrigskonferansen 2023 som ble arrangert på Litteraturhuset i Oslo 4. november. Hensikten med konferansen var å belyse de grunnleggende årsakene til Ukraina-krigen, samt drøfte mulige strategier for å få slutt på den, herunder også fredsbevegelsens betydning. Konferansen arrangeres av tidsskriftene Gnist og Vardøger.

På konferansen deltok en rekke anerkjente forskere og forfattere fra inn- og utland. Et budskap som var entydig er at krigen i Ukraina er blitt en frossen konflikt der frontlinjene er i lite bevegelse, og der tapene av unge liv er store på begge sider. Ukrainas varslede våroffensiv har vært en fiasko til tross for den omfattende våpenstøtten fra Vesten.

Ukrainas problem er nå at de har mannskapsmangel. Dette blir bekrefta av en artikkel i novembernummeret av Le Monde diplomatique: «Splittelser bak fronten i Ukraina». Det er ingen som frivillig vil verve seg til fronten. Køene foran vervekontorene har forsvunnet. Mange menn unngår militærtjeneste ved å flykte til utlandet eller ved å kjøpe seg fri.

Ukraina er avhengig av militær framgang for å få støtte til mer våpen. «Våpen er veien til fred», sa Jens Stoltenberg på møte i World Economic forum i januar i år. Men i dag ser vi at dette er nytale, til glede for våpenindustrien.

Snuoperasjonen i Rødt

Rødts gjeldende arbeidsprogram fra 2021 sa nei til våpenstøtte til kriger og konflikter i andre land. Som eneste parti på Stortinget hadde Rødt sagt nei til å sende våpen til Ukraina. Sentralstyret i Rødt begrunnet vedtaket, som ble fattet kort etter at krigen brøt ut i februar i fjor, med at Norge siden 1959 har hatt en politikk på å ikke selge eller sende våpen til land i krig. De ønsket heller å støtte ukrainerne på andre måter.

Rødt gjorde så en rask snuoperasjonen fra nei til ja til våpen til Ukraina. Det begynte 6. januar 2023 da faglig sekretær Boye Ullmann, vararepresentant på Stortinget Terje Kollbotn og historiker Lars Borgersrud i et leserbrev i Klassekampen anbefalte rød våpenhjelp til Ukraina.

Så skjedde alt raskt. Nestlederne i partiet og de fleste stortingsrepresentantene signaliserte at de hadde skiftet mening. De fikk støtte av redaksjonen i Klassekampen. Partiformannen Bjørnar Moxnes holdt kortene tett til brystet lenge, men signaliserte et ja rett før landsmøtet i april.

Jeg vil si hele prosessen var toppstyrt og hadde dårlig forankring i grunnorganisasjonene – i alle fall slik jeg kjenner det som Rødt-medlem.

På landsmøtet 11. til 13. april 2023 vedtok Rødt med 107 mot 74 stemmer å si ja til våpen. Få dager etter landsmøtet undertegnet Moxnes Rødts støttet til Nansen-pakken som i de neste fem årene skal gi 75 milliarder til våpen- og humanitær støtte til Ukraina.

Mitt syn på Ukraina-krigen

Jeg mener det var riktig av Rødt å forsvare Ukrainas nasjonale selvråderett, uavhengig av hvem som styrer landet. Jeg mener også at det er rett å markere seg mot de som påstår at Putin ikke hadde noe valg, men ble tvunget til å gå til krig på grunn av NATOs og EUs innringingspolitikk. Jeg forstår ikke hvordan folk som kaller seg kommunister og fredsvenner kan sette et godkjentstempel på  Russlands væpna angrep på et naboland. Putins innmarsj var en håndsrekning til NATO og styrket oppslutningen om militarisme og opprustning blant folk i Vesten.

For øvrig er jeg enig i med Hans Ebbing og Arne Overrein i Vardøger-redaksjonen analyserer krigen på tre nivåer: «som 1) folkerettsstridig russisk angrepskrig, 2) som borgerkrig mellom et «øst» og et «vest» siden 2014 og 3) en stedfortrederkrig for USA og Nato mot Russland.»

Korrupsjonen i Ukraina

I en kronikk i Aftenposten 4/12  peker Asle Toje først på hvordan norsk bistand har forsvunnet til korrupsjon i Afghanistan (2001 – 2021) og til de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden.

Toje skriver:

Dette bringer oss til Ukraina. I likhet med Afghanistan og Palestina er landet helt avhengig av bistand, og igjen er Norge i tet. Norge har forpliktet seg til å gi Ukraina 15.000 millioner kroner (altså 15 milliarder) hvert år i fem år, frem til 2027.

Ukraina er, ifølge Transparency Internationals «corruption perception indeks», det mest korrupte landet i Europa. De deler plass med Zambia, Angola, El Salvador og Mongolia. Amerikanske myndigheter mener korrupsjon er så utbredt at det kan true folkelig støtte.

Erfaringene fra Palestina og Afghanistan tyder også på at korrupsjonen, som følge av et enormt innsig av penger fra stater som er mer opptatt av å bli kvitt pengene enn at pengene ender opp på rett sted, kan komme til å skade det ukrainske demokratiet vi søker å forsvare.

Det skorter ikke på varsellys. U.S. Agency for International Developments «Dekleptification Guide» rapporterte nylig at kostnadene for store offentlige byggeprosjekter i Ukraina blåses opp med 30 prosent, inkludert 10 prosent tilbakeslag for myndighetspersoner og deres venner.

Norad arrangerte i juni et seminar, «Bistand til Ukraina – ‘business as usual’ eller invitasjon til nytenkning?» Etter å ha sett på rapporterings- og kontrollrutinene er mitt bestemte inntrykk at svaret er «business as usual». Norge vil gi 15 milliarder kroner i året – koste hva det koste vil.»

Tojes hovedpoeng er at korrupsjon ødelegger et samfunn. Jeg gjentar spørsmålet: Aner Rødt hva de er med på og som har bundet opp politikken i fem år?  Og dessuten: Hvordan vil nå Rødt stille seg til en gryende fredsbevegelse som krever våpenhvile og forhandlinger?